SERIAL FICTION
Vi siglar stille mot solnedgangen / — We Sail toward the Setting Sun
The Man Who Refused to Pass Away, a Novel (20)
Eg nærma meg en alder av 80 år. I månadene før dagen nærma seg tenkte eg lite på om vi skulle feira åttiårsdagen min. Eigentleg hadde eg lite lyst til å minna meg sjølv på talet som beskriv den høge alderen min. Samstundes visste eg godt at familien hadde planlagt noko, blant anna fordi vi alltid i familien har lagt stor vekt på feira runde dagar.
Eg har alltid tenkt at det er fint å feira slike store dager, for det har noko med å markera at tida har gått og ikkje minst at vi er her saman framleis. Det er også veldig kjekt å sjå når barna våre og særleg barnebarna har bursdag.
jeg trodde han at jeg tenker slik har litt å gjøre med at de vet at de har mange å forholde seg de har mye god godt og
men også mange utfordringer og forholde seg men
Det er ei nyting å sjå friske barn og unge menneske gle seg over slike småting som bursdagskake med lys, konfetti og ballongar med tal — alt dette som vi stolte foreldrene steller i stand for å feira barnet sin fødselsdag.
Men å feire 80-årsdag er noko heilt anna. Eg veit at det finst menneske som nærmar seg 80 år og som er engstelege på grunn av det. Dei føler at dei står på terskelen til det store, skremmande og ukjente, og det er det ikke kjekt å tenka på. Eg trur at dette er ein tanke og ei oppleving som er felles for mange menneske. Det er ikkje unaturleg å tenka på at vi har nådd en høg alder og at livet ein dag skal ta slutt.
Elsa og eg snakka litt om det i tida før eg fylte 80.
“Det er så meiningslaust,” sa eg, “først blir du fødd, så er du barn og ungdom og så endeleg vaksen.”
“Ja, eg har tenkt på det.”
“Og du går gjennom mykje i livet. Du lærer mange ting…”
“Ja, vi opplever konfliktar, vi opplever kjærleik,…”
“Ja, og vi opplever sakn og sorg — alt dette som menneskelivet er så rikt på.”
Elsa såg alvorleg på meg. Men under alvoret såg eg noko lysare i ansiktet hennar. Var det eit tilløp til smil, var det tillit — eg var usikker.
“Ja, vi opplever sakn og sorg,” sa ho, “— og angst. Vi veit ikkje kva framtida vil bringa.”
“Ja, det er så mykje. Så mykje meir, over heile skalaen. Gleda ved å lykkast, gleda ved å nå fram, alt det vi kan gle oss over.”
Eg såg på henne, og ho såg på meg. Vi hadde begge tydelegvis tankar som vi tumla med. Eg tenkte på dette at etter kvart som vi blir eldre har vi lært meir; vi blir klokare, vi forstår meir vi har meir innsikt og vi har meir omfattande kunnskap som vi kan formidla til dei som kjem etter oss.
Men i staden for at vi som 70- eller 80-åringar kan sjå framover mot mange år med visdom, innsikt og ro i sinnet må vi sjå framover mot døden og prøva å forsona oss med tanken på at døden vil koma. Slik eg oppfattar Albert Camus er det dette som gir næring til opprøret som han skriv om i L’Homme Révolté, “Det opprørte (eller: Det opprørske) mennesket”.
Det er litt rart, dette. Alle veit om døden, men ingen vil snakka om den. Kanskje vi heller ikkje vil tenka på den, men eg veit at nokon tenker på den.
“Ja, sa Elsa, “det er dette som er så vanskelig å fatta.”
“Ja, kva er det som er meininga med det, at det er slik? Det verkar så komplisert, dette.”
“Jo, men det er også relativt enkelt.”
“Korleis det?”
“Vi kan jo sjå det slik at meininga er at vi skal skapa meining i livet. Og når vi skaper meining i livet, har livet vårt fått ei meining som står seg, også når vi døyr. Vi lever ikkje fåfengt. Og vi døyr ikkje forgjeves.”
“Javel. Elsa nikka ettertenksomt. “Jo, sa ho, “vi kan sjå på det slik, men det forhindrar ikkje at det gjer vondt.”
“Ja, slik er det,” sa eg.
“Det gjer vondt når eg tenker at eg om nokre få år skal bort her ifrå, eg skal bli borte for alle som eg kjenner, alle som har kjent meg.”
“Ja, men det finst kanskje ein logikk i det og det er at alle i samme båt alle i samme situasjon.”
“Ja du kan vel seia det slik.”
“Tida går like fort, eller like sakte, for alle. Det er bare korleis vi opplever tida som er ulikt.”
“Ja,” sa Elsa, “men det er også mange andre ting som er ulike frå menneske til menneske.”
“Ja, det er det jo, folk tenker og føler ulikt. Nokre resignerer, gir opp.”
“Ja, og det er trist å sjå.”
“Vi gir ikkje opp, Elsa!”
“Nei så absolutt ikkje!”
“Men har du tenkt på dette — kvifor gir vi ikkje opp?”
“Nei, det er vel noko som kvar enkelt finn ut av etter kvart.”
“Folk blir gamle på veldig ulike måtar.”
“Ja, nokre kjempar imot, alt dei kan.”
“Ja, det ser eg. Og andre siglar stille, i svak medvind mot horisonten.”
“Eller rir på ein staseleg hest inn i solnedgangen.
“Ja — er det ein spesiell western-film du har i tankane no, Elsa?”
Ho smilte, man svarte ikkje.
“Andre, sa eg, “andre igjen er aldri i ro. Dei er i stadig rørsle.”
“Ja, alltid på veg til ein annan stad.”
“Ja, nettopp. Alltid på veg mot noko dei skal oppnå, rekka eller få til.”
“Og du — kvar ser du deg sjølv i dette landskapet?”
“Tja, eg veit ikkje heilt, kanskje litt her, litt der.”
“Du vil ikkje inn i ein kategori, er det slik det er? Typisk deg, er det ikkje?”
“Ja, kanskje. Men særleg fordi eg ikkje er tydeleg på det eine eller det andre.”